Delerne gjør det litt enklere for oss andre ved å gjøre tilgjengelig ideer og arbeider som ikke behøver finnes opp fra grunnen av. Deling gjør gjenbruk og utvikling til en naturlig del av hverdagen. Jeg tar av meg hatten for de som gladelig har delt ideer og arbeider med meg. Når det allerede finnes noen gode delere der ute, hvorfor trenger jeg da bli bedre? Deling er for noen den berømte dørstokkmila. Hvorfor er det slik? Deling gir mer samarbeid. Mer samarbeid gir økt læring. Hvis jeg deler bidrar jeg til dette. Så hvorfor i alle dager har jeg en nettkultur og delingskultur som ikke samsvarer med dette? Jeg spør meg selv hvorfor “liker”-knappen på Facebook har så høy oppslutning? Den er enkel å bruke, og de fleste som er på Facebook bruker den fra tid til annen. Kan det ha med at innsatsen er lav og gevinsten høy? Jeg er ikke sikker, jeg er nysgjerrig på å lære mer om det. Jeg har gjort meg noen foreløpige tanker. Jeg er spent på om det er usikkerhet, flauhet eller bedagelighet som er de viktigste motkreftene i oss. Derfor satte jeg opp en uhøytidelig poll på min blogg for en tid tilbake. Pollen heter “Hvorfor ikke dele?”
Bedagelighet og usikkerhet de viktigste motkreftene?
I min uhøytidelige undersøkelse scorer bedagelighet høyest. På en god andreplass kommer at “Jeg er usikker på om jeg har noe å tilføre av verdi til andre”. Funnene bekrefter mine antakelser. Det gode flertall ønsker at andre skal dele, de nyter godt av andres innsats, men ønsker ikke selv å bidra i stor grad. Det er ingen god attest til hvermansen. Takk for ærlige tilbakemeldinger fra alle som har svart. Hva skal man så utlede av slikt? Er delingsprosjekter dømt til å mislykkes? Heldigvis er det også mange som kan tenke seg å dele, men som holder tilbake pga usikkerhet. En av leserne gir en svært interessant kommentar. Hun skriver: “Jeg er usikker på om det jeg selv har laget er godt nok?!” Videre skriver hun.. “Jeg tror det er lett å undervurdere seg selv, og jeg har lett for å tenke at jeg sikkert ikke har noe nytt å tilføre andre (som underviser) på samme ståsted. Dette er tanker jeg tror det er viktig å endre, da vi alle har vår egen måte å bearbeide og fremføre lærestoff på. Hvis vi ble finkere til å dele, er jeg sikker på at kvaliteten på det vi produserer ville øke. Ved å få innblikk i hverandre sine idéer og tanker, kan vi lett få nye og viktige vinklinger – som kan brukes videre i eget undervisningopplegg. Kanskje deling også kan gi inspirasjon til nye undervisningsmetoder, og til nødvendig variasjon, som igjen er motiverende for en selv og elevene”. Kommentaren tar tak i noen svært vesentlige poeng omkring gevinster ved å dele. Vitalitet, fornyelse og utvikling blir en naturlig del i miljøer der det er vanlig å dele. Våre klasserom trenger en slik vitamininnsprøyting. Ikke la deg hindre av hverken bedagelighet eller selvsensur. Dersom mange deler litt vil et delingsprosjekt nå langt. Du kan gjøre litt, ikke la deg stoppe av mindreverdighetstanker. Livet er for kort, livet leves nå, – det er nå vi lever, det er nå vi kan dele. Det er nå vi kan skape vitamininnsprøytingen samfunnet vårt trenger. Hvis jeg gjør litt, og du gjør litt, kommer vi dit raskere! Det er min overbevisning at det blir mer læring og mer samhandling dersom vi alle deler. Det behøver ikke være mye. Mange bekker små gir en stor å. Av og til er en millimeter nok. Alle må starte med seg selv. Og om mange starter med seg selv blir det bra!
Bonus til delerne
Jeg opplever at jeg får en umiddelbar gevinst av å dele; Sterkere eierskap på kunnskapen jeg tilegner meg og god forankring av innholdet. Jeg presser meg til å ha god struktur på stoffet når det skal leses av andre. Og jeg kjenner på at det er en god tilnærming for hvordan jeg kan tenke om min egen deling. Jeg tar ikke først og fremst ansvar for andre, jeg tar ansvar for meg selv. Dersom andre får noe ut av det er det en herlig bonus. Bli med og si ja til utvikling og samarbeid. Skal se du får en bonus på kjøpet.
